Vannets minne
Uansett hvor bløtt og formløst det ser ut for våre øyne: Vann overasker stadig de som finner det bryet verdt å forske på det. Nå er det også bevist at vann lagrer informasjon.
Oppdagelsen til Beneviste
Den franske immunologen Jaqcues Benveniste (1935–2004) hevdet på1980-tallet at vann har minne. Han var leder for en fransk forskningsorganisasjon og spesialist på immuncellenes allergirespons. Forsøk han gjorde, viste at immuncellene responderte på vann som hadde vært i kontakt med allergener selv om det ikke lenger var spor av allergenene i vannet.
Studien ble sendt til det anerkjente naturvitenskapelige tidsskriftet Nature. Benveniste skrev: ”Vår forskning viser at vi kan overføre elektromagnetisk informasjon til vannet. Dette indikerer at biologiske molekyler kan sende ut spesielle radiofrekvenser. Det er via disse radiobølgene de kommuniserer”. Flere labaratorier Benveniste kontaktet replikterte studiene og fant det samme.
Å utfordre de etablerte vitanskapelige «sannheter» kan ha sin pris. Historien viser at vitenskapsfolk som går egne veier, framfor å følge den enkleste strømmen mot status og karriere, gjerne må betale den: ignorering, latterliggjøring og en fattig forskertilværelse.
Benevistes sorti
Som respons på Benvenistes forskning tok Redaktøren i Nature, John Maddox (1925–2009), med seg to tryllekunstnere til Benvenistes labaratorium, menn som hadde bygget sitt renommé på å avsløre triks og forfalskninger. Med stadige tilføyninger til Benvenistes protokoll kom de til et punkt hvor resultatene ikke lot seg replikere. En journalist som var tilstede, antyder langt på vei i dokumentaren Water´s memory (2014) at granskingen var en felle.
Benveniste fikk den lite æresfylte Ig nobelprisen i fysikk (ignoble for uedel), som tildeles ”dum” forskning”. Pengesekken for videre forskning ble snøret sammen, og Benveniste døde i Paris 69 år gammel. Han forsvarte sine oppdagelser til det siste.
Nobelprisvinner gir Beneviste oppreising
Den franske forskeren og nobleprisvinneren Luc Montagnier (f. 1932) har vist at Benveniste sanynslivis hadde rett. Han fikk sin nobelpris for oppdagelsen av HIV-viruset. Nå har han dokumenttert at virus etterlater seg en signatur i vannet det er i kontakt med. Forskningen er vel redegjort for i dokumentaren som ble lagd i forbindelse med nobelprisen. I et dobbelblindet forsøk fortynnes vann med virus så mange ganger at det ikke lenger finnes fysiske spor etter viruset. Ved noen av de sterkeste fortynningene registreres et tydelig signal på en bølgeskjerm. Forbløffelsen stopper ikke der.
Signalet transformeres i Montagniers forsøk fra analogt til digitalt og overføres via internett til kolleger ved et universitet i Italia. De vil se om de kan gjenskape viruset på bakgrunn av informasjonen i det digitale signalet. Ledelsen ved universitetet uttaler i dokumentaren at forsøket utfordrer etablert vitenskap, men velger å være åpne når en respektert nobelprisvinner utfordrer deres tankesett.
Nytt virus gjenskapes i Italia
Professor i teoretisk fysikk Giuseppe Vitiello (f. 1955) ved Universitetet i Salerno spiller av ”melodien” fra bølgesignalet fra Paris til rent vann i en kolbe. I det samme vannet puttes DNA-byggeklosser og det enzymet kroppen bruker for å danne nye DNA-molekyler – DNA polymerase. Normalt må dette enzymet ha en tråd av et DNA for å bygge et spesifikt DNA. Det eneste programmet som tilbys i dette forsøket, er det elektromagnetiske signalet fra Paris.
DNA starter likevel å ta form i reagensglasset.
Den viktigste testen gjenstår: er DNAet likt det som opprinnelig finnes i viruset på laboratoriet i Paris? Til forskernes forbløffelse viser rekkefølgen av baseparene i DNA-tråden som dannes å samsvare 98 prosent med virusets DNA. De har lykkes å gjenskape virusets DNA utelukkende basert på den bølgesignaturen viruset etterlot seg i vann.
Nytt syn på medisinen
Montagnier mener at den nye kunnskapen om vann vil forandre medisinen totalt. Både virus, bakterier og menneskeceller sender ut elektromagnetiske bølger. Det åpner opp for en ny metode for å finne bakterier og virus som ellers er vanskelig å påvise. - Det eneste som trengs, er å påvise deres elektromagnetiske signaler i blod eller andre kroppsvæsker, sier han.
Kunnskapen kan også benyttes til helbredelse. Alle molekyler i kroppen har sin egen bølgesignatur. Vi kan forsterke signaler fra enzymer og andre molekyler vi trenger mer av og tilføre kroppen disse. Signalene kan omformes til digitale signaler og sendes dit i verden det er behov for dem. Slik kan vi kurere mange sykdommer i framtiden, mener Luc Montagnier.
Hvordan kan vann huske?
Det er ikke en god nok forklaring på vannets ”hukommelse” at det er et medium for elektromagnetiske bølger. At bølger går igjennom vann, vet man fra før. Spørsmålet er hvorvidt disse bølgene blir stående i vannet og etterlater seg et varig minne.
Innen materialteknologien har det dukket opp mange hypoteser om at vann kan fungere som en datamaskin eller minnebank. Avanserte datamodeller og animasjoner er utarbeidet. Grunnlaget er strukturert vann – at vann ikke bare har krystallinske kvaliteter i frossen form. Økt forståelse av strukturert vann sannsynliggjør bildet av vann som universtes største datamaskin.
Kjemikeren Marc Henry (f. 1958) er professor i materialvitenskap og kvantefysikk ved universitetet i Strasbourg. Han forklarer vannets hukommelse på følgende måte: ”Fra forskningen på strukturert vann vet vi at vannmolekylene kan danne sfærer av ulike geometriske konfigurasjoner. De fungerer som informasjonskapsler og følger samme prinsipp som en fiolinkasse: En resonansboks hvor vibrasjonene fra fiolinstrengene blir stående og svinge”.
Den energetiske effekten øker med fortynningen
Når man fortynner et stoff i en vandig løsning på homøopatisk vis, ristes løsningen kraftig for hver ny fortynning. Slik kommer stoffet og bølgen/frekvensen det avgir, i stadig bedre kontakt med alle vannmolekylene. I en liter vann er det hele 30 trillioner (1018) vannmolekyler. Det gir opphav til et nær uendelige antall informasjonskapsler. Informasjonskapslene er på ingen måte statiske, men høyst dynamiske. Selv om de enkelte vannmolekylene kontinuerlig skiftes ut, tusenvis av ganger per sekund, blir strukturen opprettholdt. Det samme vil minnet som vibrerer i informasjonskapslene. Fenomenet er basert på koherens.
Vann i et kvantefysisk perspektiv
Mye tyder på at vann oppfører seg koherent, det vil si at de enkelte vannmolekylene oppfører seg som et harmonisk hele. Dette skyldes samsvaret i vibrasjonen som sprer seg i vannet. Det samme skjer når lysbølger svinger i samme takt og danner laserlys eller når en magnet gjør om en jernstang til en magnet: alle jernatomene retter seg opp og svinger i samme takt. Fysikere kaller informasjonskapslene i vannet ”det koherente kvantedomenet”. En av forrige århundres mest eksepsjonelle vitenskapsmenn, Nikola Tesla (1865–1943), formulerte seg slik: ”Hvis du ønsker å forstå universet, så tenk i form av energi, frekvenser og vibrasjoner.”
Kvantefysikken beskjeftiger seg med materiens minste bestanddeler, hvor det er naturlig å betrakte fysisk stoff (materie) som energi – som et bølgefenomen. Materie er bare ulike former for konsentrert energi, eller energi som vibrerer litt langsommere. Alt henger sammen, og alle partikler i universet påvirker hverandre. Vårt eget subjekt, vår bevissthet, er en deltakende part. Den som observerer et fenomen påvirker det samme fenomenet.
I det mest kjente eksperimentet som bekrefter dette sendes en storm av elektroner mot to spalter. På flaten etter spaltene vil det dannes et tilfeldig mønster av kollisjoner, når forsøket skjer uten at noen ser på. Hvis noen følger med på elektronenes kurs mot kollisjonsflaten vil man få et annet utfall –da oppfører elektronene seg som bølger. De danner et symmetrisk mønster som både overlapper og utlikner hverandre på kollisjonsflaten.
Flere vannforskere mener at vann påvirkes av vår bevissthet.
Kröplins vannlabaratorium
Professor Bernard Kröplin (f. 1944) forsker på vann ved Universitetet i Stuttgart. På dokumentaren Water's memories (YouTube) uttaler han at det tok noe tid før de skjønte at de som utfører studiene, påvirker vannet. Kröplin viser til et forsøk hvor fire studenter tar hver sin vannprøve fra samme vannbeholder og drypper fire dråper på et pipetteglass. Glasset legges under mikroskop for fotografering, og fotografiene viser helt ulike mønstre i vannet for hver student. I de fire dråpene fra samme student er derimot mønstrene eksakt like.
Kröplin viser også bilder av blomster som er dyppet i vann. Mønstrene gjenspeiler den enkelte blomst og er forskjellige fra blomst til blomst. Han har også påvist at spytt fra friske personer har en klarere og finere struktur enn spytt fra syke. Det kan åpne for nye muligheter innen diagnose, mener han.
Henry Coanda
I likhet med Schauberger likte rumeneren Henry Coandă (1886–1925) å observere naturen, også fuglenes bevegelser. Det bidro til at Coandă utviklet det første jetflyet i 1910. Han vant mange æresbevisninger for sine vitenskapelige oppfinnelser. Han studerte også snøflakkrystallisering og står som oppfinner av den første snøkanonen. I snøkrystaller oppdaget han et fint mikrosirkulasjonssystem for vann: jo renere og mer strukturert vann, desto mer bestandig var sirkulasjonen. Coanda påviste at snøkrystallene var formet ulikt fra en geografisk region til en annen. På sine mange turer i Tibet og Himalayafjellene fant han mange likheter til snøkrystallene han studerte i sitt hjemland Romania. De var likevel mer komplekse og vakre. Coandă mente at det skyldtes de mange klostrene og det rike åndelige livet i fjellene på disse østlige regionene.
Emotos vannkrystaller
Mest kjent for forskningen på det menneskelige sinns avtrykk på vann er den japanske entreprenøren og fotografen Masaru Emoto (1943–2014). Han utsatte vann for ulike påvirkninger før han frøs det ned. I overgangen fra frosset til flytende vann tok han sine berømte fotografier.
Vann som ”mottok” elskelige ord, bønn, eller klassisk harmonisk musikk, ga et korresponderende uttrykk i form av rene og vakre krystallinske mønstre. Ord som uttrykte hat og fordømmelse, hadde motsatt effekt. Vann fra bekker i ren natur ga rene og vakre krystaller.
Vannprøver fra forurenset elvevann i byene ga usymmetriske og ”stygge” mønstre. Når han med sine bønner velsignet det forurensede vannet, ble vannet endret fra uharmoniske til vakre krystaller. ”Alle mennesker er en vandrende beholder av vann. Derfor må vi være påpasselige med å bevare hjertets gode kvaliteter. Da skaper vi helse og ikke uhelse i kontakt med våre medmennesker,” mente Emoto.
Tid for nytt paradigme
De store vannpionerene viser oss at vann bokstavelig talt gjenspeiler oss og omgivelsene. Det går dypere enn det speilbildet du ser når du ser ned i klart vann. Vibrasjonen fra andre molekyler, fysiske krefter som elektrisitet og magnetisme, så vel som vår mentale tilstand – alt påvirker vannet på godt og ondt. Kunnskapen kan ha en transformerende effekt. Det kan bane veien for et nytt paradigme i medisinen og vitenskapen.
Det bestående paradigmet bygger på en relativt snever og materialistisk forståelse av verden. Kunnskapen om molekyler har gitt mye velstand, men alene har det begrenset verdi. Snever kunnskap om naturlovene kan utgjøre en trussel mot menneske og samfunn. Vi omdanner den kjemiske energien i kull, olje og gass til arbeid, varme og elektrisitet. Viktor Schauberger mente at bruken av fossile energikilder ville føre til sivilisasjonens fall. Han sto for det motsatte – implosjon – og tilbød løsninger for å produsere ren energi fra vann.
Vi har fylt verdenshavene med plastavfall. Avfallsrestene – mikroplasten - dukker nå opp i maten på vårt spisebord. Kroppens vannbeholder er full av syntetiske stoffer. Alt henger sammen med alt. Verden er moden for et paradigmeskifte, og den nye kunnskaper om vann kan bidra til endringene vi trenger for å overleve som art.
Fra religion til dagligliv
Vann inngår i mange religiøse seremonier, fra kristen dåp og muslimenes fotbad til hinduenes og buddhistenes rituelle prising av vann. Det er et langt sprang til vår hverdagslige behandling av vann. I vannrør fra et typisk hus fra 1960-tallet finnes lag på lag med avleiringer. Hvem vet hva slags livsformer som trives best i de gamle rørene, og hva som blir igjen i drikkevannet. Vi drikker milliarder av liter vann fra flasker hvert år. Har langtidslagret vann på plastflasker den vitaliteten som skal til for å opprettholde vår helse?
Niels Christian Geelmuyden har i boka Sannheten i glasset(2015) vist hvordan vi har forurenset våre ferskvannskilder. Men det er ikke nok bare å rense vannet. Vannforskningen tilsier at vann er mer enn en nøytral væske og et løsningsmiddel. Kvaliteten kan ikke bare måles på innhold av fysiske urenheter.
Vi trenger ikke å ha et religiøst forhold til vann, men kan likevel være tjent med å se på vann med nye øyne, som innebærer større forståelse og verdsettelse av vannets kvaliteter og livgivende egenskaper. Vi kan lære av Schauberger hvordan vannet opprettholder vitalitet og helse i naturen og av Emoto at smiler du til vannet, smiler det tilbake til deg.
Kilder
